Foredagsholderen var Francois El- Safadi. En mann med et egentlig ukjent navn for de fleste, men de som fulgte med på Robinson- ekspedisjonen på tv3 for noen år siden, kan nikke gjenkjennende til navn og bilde.

Francois El- Safadi holdt tre foredrag denne dagen. Først til ungdomsskole-elevene, deretter til lærerne og på kvelden var det fullsatt kantine av foreldre.

Francois El- Safadi innledet med å fortelle om Robinson-ekspedisjonen. Fortalte om det å være primitiv, hvilke behov man setter først og det å være uten mat over lengre tid. Og hvilke tanker han har i ettertid av oppholdet på øya. Det verste med hele oppholdet var det å være avhenging av andre mennesker for å få dekt sine behov, å samarbeide med mennesker jeg egentlig ikke kunne fordra, foran kamera, innrømmer han ærlig.

Francois El- Safadi viste bilder av familien, foreldre, søsken, venner, alle som utgjør grunnmuren han står på. Francois El- Safadi ble født i Libanon, og var innom to flyktningleirer før familien flyttet til Norge. Han kom til Kragerø som flyktning i 1987, med foreldrene og søsknene Marco, Badboni og Madeleine da var han 13 år. Vi kjente ingen og kunne ikke språket. Alt var nytt, ukjent og skummelt. En dag kom pappa sa at to jenter vi hadde sett i vinduet ville snakke med oss. De kunne ikke vårt språk, å vi kunne ikke deres, men med håndtegn og kroppsspråk spurte de om vi ville hoppe tau. Det var vår første kontakt med lokalbefolkningen. Det var starten på integreringen vår i Norge, forteller El-Safadi.

El- Safadi var en engasjerende foredragsholder,han holder foredrag/inspirerer ungdom og voksne over hele landet. Og publikum var som trollbundet når han fortsetter å sette fokus på mobbing, selvtilitt, selvfølelse, alenetilværelse og ensomhet. Med eksempler fra Britain’s got talent – Idol i engelsk utgave – forteller El-Safadi om støtte fra foreldre og venner, om mobbing og dumme voksne. Om selvtillit og handlekraft, den puslete 13-åringen som overrasket dommerne med at de andre på skolen mobbet ham, og hadde gjort det i seks år,fordi han sang så annerledes. Og så drar gutten til med ”Pie Jesu” av Andrew Lloyd Webber, med en klokkeklar guttesopran. Han ble kompis med vinneren av hele talentkonkurransen og sang enda bedre uka etter, i finalen. Selvtillit og selvfølelse: hva er jeg, hva er min egen verdifullhet – og konstanterer at vi føler oss verdifulle når andre viser oss det.

Han er en av stifinnerne i New Page. Å jobber med løvetannbarn – unger som klarer seg til tross for dårlige odds, bare det finnes en voksen som bryr seg, som er til stede. Han forteller om postmannen som kjørte brødrene Elsafadi til fotballtrening, om læreren som ga ham en hemmelighet og om pinlige øyeblikk med moren i oppveksten.

Han avsluttet sitt engasjerende, rørende og humoristiske foredrag med å sette på det å være en rollemodell, en forelder som må tåle motgang av sine håpefulle for å bli sterkere å tryggere i sin rolle. At man må tørre å bry seg, være nyskjerrig på barnas verden, men allikavell la de ha et privatliv.